Javier Barrios | Bjørn Erik Haugen | Bjørn Hegardt og Theo Ågren

Velkommen til en utstillingsperiode hvor forholdet mellom mennesket, naturkreftene, teknologien og vitenskapen er tema.

Hjertelig velkommen til trippel utstillingsåpning lørdag 28. september kl. 13.00. Bjørn Hegardt, Theo Ågren og Bjørn Erik Haugen vil være til stede ved åpningen. Åpningens kulturelle innslag er skreddersydd for utstillingen. Hvem og hva er en overraskelse. Møt opp, dette vil du ikke gå glipp av!

Javier Barrios
Beggars can’t be choosers

Gjennomgående i Javier Barrios’ kunstnerskap er de store spørsmålene – spørsmål som angår oss alle, som vi ikke kommer utenom, som vi til stadighet konfronteres med, men der svarene ikke ligger oppe i dagen – de er uavklarte, tvetydige, forsøksvise og famlende. Kanskje er det slik det må være. Undringen og tvilen trigger idéer, driver funderingene videre, i håp om å komme nærmere noen svar. I jakten på svarene er språket, ordene, begrepene, et vesentlig verktøy å ta i bruk, i beskrivelse og utforskning av det som undersøkes, i famlende forsøk på svar. Men kommer vi nærmere?

Språk er grunnleggende og felles for alle mennesker, og folk har til enhver tid utviklet kommunikasjonssystemer – for hvordan skulle vi ellers kunne samhandle? Sånn sett er det er fristende å si at språk er universelt. Men det er jo ikke det. Språk er nasjonalt og kulturelt betinget, ulike språk er ulikt bygget opp, og den implisitte meningen i ord og begreper transcenderer ikke nødvendigvis kulturelle, sosiale, etniske grenser, ei heller generasjoner. 

For de aller fleste fortoner språk seg som noe som alltid har vært der, noe som nærmest oppstår av seg selv. Barn lærer språk tilsynelatende automatisk, og forskere har funnet at de enkelte fasene i utviklingsforløpet stort sett er de samme på tvers av språk. Dermed er det grunn til å anta at evnen til å lære språk er biologisk – vi er etter alt å dømme forhåndsprogrammerte til å lære språk. Det store spørsmålet i møte med språk er likevel ikke til å komme unna: Hvor kommer dette fenomenet fra, når oppsto de første ordene, som deretter dannet grunnlag for det første språket?

Fortsatt hersker det uenighet om hvordan språk har oppstått, og hvorvidt det oppsto som del av menneskelig evolusjon eller ikke. Noam Chomsky (forfatter, filosof, politisk aktivist) er blant dem som mener at språk oppsto som et verktøy for å strukturere tanker. I og for seg logisk, for hvordan kan man ellers formidle det som skjer i bevisstheten, tanker man bærer på, ting man vil kommunisere til menneskene rundt seg?

Noe av det første man legger merke til i utstillingen til Javier Barrios, er flere hender stående på gulvet. Det ser ut som de gjør noen tegn, men hvilke er neppe helt klart for de fleste – med mindre man er kjent med tegnspråket, som strengt tatt heller ikke er universelt, men som har lokale variasjoner over hele verden. For hendene former tegn for symboler som knapt er bruk lenger, deriblant alfa og omega, den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet. Begrepet «alfa og omega» – mer enn bokstavene i et antikt alfabet – har nok mer resonans hos de fleste, hvordan «alfa omega» impliserer at noe er prekært, ekstremt viktig, betydningsfullt – slik som språk er for menneskene. For hvor hadde vi vært uten språk, uten systemer for kommunikasjon?

Dominerende i utstillingen er også et monumentalt maleri. Installert i taket ruver det over oss, det er som om selve atmosfæren har funnet veien inn i utstillingen og binder enkeltdelene i utstillingen sammen. På veggene henger noen malerier, abstrakte og preget av ulike teksturer, som kan minne om abstrakte landskap, udefinerte og hemmelighetsfulle. Landskap er for øvrig et tilbakevendende motiv i Barrios’ kunstnerskap, og satt i sammenheng med språk, oppstår et interessant parforhold, idet språk på mange måter representerer det kultiverte, det menneskelige, mens landskap hører naturen til og dermed fortoner seg som noe ukontrollert og utemmet. Dermed står vi igjen med motsetningsforholdet natur og kultur som en mulig kjerne her.

For ved siden av visuelle gjengivelser som i kunsten, er språk et verktøy for å beskrive og forsøke å forstå forhold som angår oss, enten det er det helt nære eller de store komplekse spørsmålene. Som utstillingen også antyder, er åpenhet alfa omega i møte med komplekse og tvetydige forhold. Et åpent rom der mulighetene er mange og svarene flertydige – ikke ulikt hvordan ord og begrepers faktiske betydning er relativ og varierende med kontekst, kultur og forståelse. Og i jakten på dette har vi ikke så mye annet valg enn å ta i bruk det språket vi har tilgjengelig.

Tekst: Monica Holmen, kunsthistoriker



Bjørn Hegardt og Theo Ågren
The Lives of Things

Lik tingene i Jose Saramagos novellesamling med samme navn er tingene i Hegardt/Ågrens installasjon bærere av historier, og blir til symboler for menneskelige følelser, konflikter og fantasier.
I installasjonen vises en serie med objekter på forskjellige pidestaller. Både gjenstandene og soklene er transformert. Soklene får skulpturelle kvaliteter; noen flyter tilsynelatende ut på gulvet, andre snur seg ned mot gulvet eller opp mot taket. Objektene - resirkulerte, funnet og bearbeidet - utfordrer naturkreftene og leker med vitenskap. Hverdagslige ting blandes med poesi; et kaffekrus der bunnen er et sort hull, en porselensfigur som holder oppe mørk materie, eller et svevende lite fjell plassert på en pidestall. Med humor vises “tingenes sjel”, tingene får et liv utenfor menneskets kontroll. Det handler også om å resirkulere, i et samfunn der alt kjøpes nytt og gammelt kastes. Kunstnerne gir tingene et nytt liv, gjenbruker og modifiserer brukte gjenstander.
Bjørn Hegardt og Theo Ågren har jobbet sammen kontinuerlig siden 1998 med forskjellige fenomen som sorte hull, hvitt lys og virvelvinder, ofte i kombinasjon med en stedsspesifikk tematikk. Felles i deres installasjoner er en interesse for rommet og rommets grenser, visuelt og kontekstuelt. Installasjonene viser interiører som utfordrer tyngdekraften; frosne øyeblikk av hverdagslige miljøer som gir inntrykk av å leve sitt eget liv. De skaper tredimensjonale tablåer der optiske illusjoner er et gjennomgående virkemiddel.


Bjørn Erik Haugen
Staring at Clouds 

Bjørn Erik Haugen jobber ut fra et konseptuelt utgangspunkt hvor ideen til arbeidet kommer før materialet og uttrykksformen. I utstillingen Staring at Clouds, en serie på 13 silketrykk i anaglyf teknikk, viser han sin fascinasjon for hvordan teknologi vi bruker ofte har en kobling til krigsindustri og krigshistorie.
Anaglyf teknikk skaper en dybdevirkning i motivene om man ser gjennom rød/grønne briller. Teknikken har vært i utstrakt brukt i action- og superhelt-tegneserier, Comics, hvor dybdefølelsen har underbygd handlingen, slåssingen og eksplosjonene. Mer betydningsfullt har den vært brukt under andre verdenskrig, til å måle avstander og høyde på bygninger i bildene man tok i spion-rekognoseringer fra fly. Det gjorde det senere mulig å bombe målene man ønsket å treffe. I Haugens serigrafier er motivene historisk dokumentasjon av atomeksplosjoner fra andre verdenskrig til i dag. Her finner man en sentral kobling mellom motiv og teknikk i hans prosjekt.
Haugen har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo. Utstillingen er støttet av Norske Grafikeres Fond.

Se utstillingskatalogen her.